14. juni. Las Vegas
Har gleda meg til blogging disse dagene. I går kveld hadde jeg ikke lyst. Las Vegas skulle være et lite høydepunkt. På en måte. Las Vegas er ikke noe høydepunkt. Las Vegas er trist.

Lys og tilbuds-plakater som flasher mot oss alle steder skal liksom indikere glede...eller noe. Men så er det bare trist.

Det VAR mange som oss i gatene. "Voksne" ektepar i shorts, en litt "pen" topp og gode sko.(Selv hadde jeg kostet på meg kjole, litt høye sko og til og med sminke for anledningen).
Men, MANGE av dem jeg så i går hadde bare tristhet i øynene.

Derfor handler det i dag om denne dama. Anne Lise fra Eidsvoll. 65 år. Bor midt på Route 66 i lille Seligman, Arizona.

Jeg skulle egentlig lese litt, etter bloggen, før kvelden. Arne skulle egentlig fotografere solnedgangen. Han synes skiltet hos naboen var så fint, og mens han stod der og fotograferte så han det norske flagget som var malt på veggen.

Og der var hun. Med den råeste Harley Davidsen i verden, jeans, boots og pågangsmot.

Kom fra Norge som 20 åring. For tre år siden kjøpte hun dette stedet på helt feil tidspunkt. Det VAR behov for både motell og pizza restaurant da hun startet. Så kom den økonomiske knekken som slo beina under store deler av dette svære landet. Egentlig skulle sønnen og svigerdattra drive stedet. Sønnen måtte skaffe seg annen jobb for å holde hodet over vannet. Ble langtransportsjåfør. Nå driver hun stedet sjøl, jobber 24 timer i døgnet.

Har lagt ned uendelig arbeidstimer for å få stedet opp og stå. Det siste er det norske rommet. Hun vil veldig gjerne vise det til nordmenn tilfeldigvis forbi. Det lukter fortsatt fersk maling. Norske skoger og fjell, troll selvfølgelig, og stavkirke, vikingskip.

Hun viste oss også John Wayne rommet, og US Marines-rommet som en gjest, vietnamveteran, hadde innredet.

Vi, som egentlig var stappmette etter så mye dårlig spaghetti vi kunne spise, bestilte pizza.
Koselig prat, denne fortellinge om livet mens det nærmer seg stengetid og natt utenfor. Og jeg sier: Las Vegas: NOTHING!