SKUMMELT er ordet. Ungdommen ville sagt DRIIIT-skummelt!

Vi skulle tross alt endelig on the road, og vi skulle det i bobil, fra New York.

Oss to og Solveig, Hedda og svigerfar, fem gedigne kofferter med ditto håndbagasje, fra Penn Station med tog utover Long Island. Det er varmt. Noen er vel litt trøtte og halvveis mugne fordi vi ville tidlig avsted...

Bilen er GEDIGEN! Vi ser på den og ser på hverandre - hva har vi gjort egentlig?

Guidet tour for å bli kjent med propan, strøm, solcelle, kloakk, vann, vannpumpe.

Joda, jeg har gjort GRUNDIG research. På nett, i boka "complete idiots guide to Rv-ing".Men dette?

Vi ser igjen. Begge vet at begge synes dette ble ganske i overkant. Og begge vet at

begge vet at nå, på dette tidpunktet har vi ikke noe valg. Vi må - endelig on the road :-)

Første etappe: Farfar skal til flyplassen. JFK. Hans drøm om Amerika er gått i oppfyllelse.

Trafikk, bilen er bred OG lang, skilt med "No trucks" så vi må stoppe, rundt, finne en annen vei. Men vi finner det.

Og ganske kjapt finner turistene ut av hvordan fasilitetene kan brukes. Man kan sole seg på parkeringsplassen på JFK. Når vi må stå i kø i en og en halv time på vei til Atlantic city, er det fint å spille kort.

Arne HAR bussertifikat, det var ikke nødvendig fortalte researchen på forhånd, men nå, denne første dagen er det ganske ideelt at en av sjåførene HAR kjørt gedigen bil før. Kjenner at det er et par dager til jeg har lyst til å rygge droget inn på en dobbel parkeringsplass ved mallet, men det skal nok komme det også!

GOOOD skapplass har vi, seks og en halv uke har vi. Og nå er vi sandelig over den verste skrekken også:-)